Kommentar 12.02.2025: Innføringen av nye bommer i forbindelse med byvekstavtalen har gitt en ny omdreining på spiralen mot stadig høyere avgifter.
Av Bernt H. Utne, publisert 12.02.2025
Det norske folk tåler det meste av skatter og avgifter. I alle fall avgifter. Som i realiteten er flate skatter der alle betaler likt uten hensyn til inntekt og formue. Det innebærer at avgiftene for de rike oppleves som en mindre belastning enn for de som sliter med å få endene til å møtes. Det er altså et skattesystem tilpasset de med gode inntekter. Kanskje er det også derfor avgifter er særlig populært blant Høyrefolk? Som stadig gnåler om at skattene er så tyngende at de må reduseres. Og som partiet også fra tid til annen klarer å få til. Som ved eiendomsskatten i Kristiansand. For deretter å øke avgiftene. Som altså treffer de fattige hardest!
Et typisk eksempel er byvekstavtalen i Kristiansand. Den er et ekte barn av Høyre. Riktignok innført med støtte av Venstre, MDG og SV, og med et lunkent Ap diltende etter. Målet med avtalen er å redusere biltrafikken inn og ut av de store byene. Da må det svi på pengepungen å bruke bilen i storbyene. Mener det markedsliberalistiske Høyre. Som ønsker å stimulere flest mulig til å enten gå, sykle eller ta bussen. Til alle tider - året rundt. Og uansett om du har helsa til det og uavhengig av hvor du bor.
En storby er normalt definert som en by med mer enn hundretusen innbyggere, og etter sammenslåingen med Søgne og Songdalen kom Kristiansand over denne grensen med god margin. Avtalen innebærer at hvis du bruker bilen i storbyområdet må du som straff betale for det. Og alle med forbrenningsmotor betaler likt. De som har el-bil betaler halv avgift. Pengene som innbetales skal brukes til et vell av nye og gode tiltak, hovedsakelig for kollektivtransport, bygging av nye gang - og sykkelveier og noen veiprosjekter.
I realiteten kan derfor byvekstavtalen bli en skatteøkning kamuflert som et miljøtiltak. Som altså rammer de svakeste gruppene hardest.
Tiltakenes budsjett er beregnet ut fra nåværende trafikkvolum, men med en liten reduksjon i begynnelsen av bompengeperioden da man håper avgiften skal få flere til å la bilen stå. Mange kan likevel etter noe tid velge bilen, og da er man like langt. I realiteten kan derfor byvekstavtalen bli en skatteøkning kamuflert som et miljøtiltak. Som altså rammer de svakeste gruppene hardest.
Hvis byvekstavtalen faktisk skulle virke etter hensikten vil det føre til en reduksjon i biltrafikken innenfor storbyområdet. Da vil de forventede bominntekter gå ned. Som altså er målsettingen. Men med reduserte inntekter for de vedtatte miløtiltak kan det sette byen i en økonomisk knipe. Nå sier byvekstavtalen riktignok at ved kostnadsøkning og/eller inntektssvikt skal man tilpasse prosjektgjennomføring og utbygging etter tilgjengelig finansiering, og ikke øke takster og/eller forlenge innkrevingstid i bomstasjonene. Men med takstøkningen på E-39 friskt i minne, der fylkeskommunen garanterte for et mulig underskudd uten at denne garantien ble gjort gjeldende, kan meget tenkes i denne saken. Og bakom lurer effekten av ringveien. Hvis og når den kommer. En stadig økende avgiftsspiral, der målsettingen om færre biler krever stadig økende bomavgifter for å finansiere forpliktede tiltak, kan derfor fort bli sluttresultatet.
Høyre, og partiets ivrigste støttespillere for avgiftspolitikken, bør frem mot valget utvikle en god forklaring på hvordan man skal få kontroll på den truende avgiftsspiralen. Som kan velte alle håp Høyre og de andre avgiftspartiene måtte ha ved høstens valg. For skulle et revitalisert Arbeiderparti, med gamle "sirkushester" i og rundt regjeringsmanesjen, våge å gi seg inn på politiske frierier fra Fremskrittspartiet er løpet for Høyres og Ernas regjeringsambisjoner kjørt.
Arbeiderpartiet har fått en god start med sin Norgesstrøm-pakke, og har dermed fått en hånd på rattet i energipolitikken.
Med Jens Stoltenberg tilbake i den politiske arena, og Trond Giske lurkende i partikulissene, kan valgkampen frem mot høsten bli riktig lystelig. Arbeiderpartiet har fått en god start med sin Norgesstrøm-pakke, og har dermed fått en hånd på rattet i energipolitikken. Skulle partiet nå våge å distansere seg fra bruken av avgifter for finansiering av gode tiltak, som for FrP er en kjernesak, kan mye endre seg i norsk politikk.
Taperen blir i så tilfelle Høyre. Hvem vinneren blir er mer usikkert. Men Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre har neppe noe annet valg enn å kaste nye tanker inn i valgkampen for å beholde initiativet. En "slakting" av partiets forhold til bruken av flate avgifter som rammer de svakeste vil bringe dynamikk inn i valgkampen, og kan blåse nytt liv i partiets ambisjoner om videre regjeringsmakt.
Kommentarer? Gå til vår Facebook-side eller send til post@argumentagder.no
留言