KRONIKK 26.4.21: Da Putin tiltrådte som president i Russland i år 2000 var han oppriktig interessert i samarbeid og endog partneskap med Vesten. Tøværet fra den gang er dessverre i ferd med å bli erstattet av en ny kald krig.
Artikkelforfatteren i cockpit'en på en russisk SU 27 (Flanker) fra begynnelsen på 1990-tallet, flankert av en russisk flyger.
Av Bernt H. Utne, publisert 26.4.21
Hverdagen dreier seg for tiden om koronasmitte, vaksiner, bivirkninger, arbeidsledighet, økonomiske nedgangstider - og økt internasjonal spenning. Da så det lysere ut for en generasjon siden. I begynnelsen av 1990-årene var den kalde krigen endelig slutt. Den hadde vart i over førti år, og de aller fleste var sjeleglade for de muligheter som bød seg for en fredelig verden basert på gjensidig respekt og vilje til samarbeid.
Mot hverandre tvers gjennom Europa hadde to hærer stått oppmarsjert med et våpenarsenal ingen noensinne tidligere hadde sett maken til. Nedrustningen og destruksjonen av våpnene var en formidabel oppgave, som jeg også selv fikk anledning til å bidra til. CFE-avtalen (Conventionel Forces in Europe), som regulerte bestemmelsene rundt avrustningen, hadde "tillitskapende tiltak" som hovedmål ved siden av konkrete mål for våpenreduksjonen. For egen del gikk første reise til Cottbus helt øst i Tyskland, ikke langt fra Polen. Senere ble det inspeksjonsreiser til det som i dag er Tjekkia og Slovakia, og ikke minst til den nye staten Russland.
Over alt var mottakelsen vennlig og preget av et oppriktig ønske om å legge fortiden bak seg. I de tidligere russiske vasallstater var den latente frykten for den russiske bjørn ikke til å overse. Ønsket om tilnærming mot Vest-Europa i disse landene hadde derfor mer å gjøre med behov for hjelp og beskyttelse, enn et ekte ønske om liberal demokratisering etter vesteuropeisk mønster. At de såkalte Visegrad-landene (Polen, Tjekkia, Slovakia og Ungarn) nå beveger seg tilbake mot et mer autoritært styre er således ikke overraskende.
Da Putin 21. april holdt sin årlige tale til nasjonen (den 17. i rekken) i den russiske nasjonalforsamlingen, advarte han Vesten om å krysse Russlands "røde linje".
I forholdet til Russland var det annerledes. Vi møtte representanter for en nasjon som ønsket å bli behandlet med respekt som en likeverdig partner. Det var også rammen for de møter jeg var med på. Særlig når det bare var russere og nordmenn til stede var tonen åpen og hjertelig - noe mer distansert når andre nasjoner var med. Men viljen og troen på en fredelig fremtid i vår del av verden følte jeg var ekte.
Vladimir Putin var på slutten av 1980-tallet med grad av oberstløytnant såkalt residenssjef ved det hemmelige politis KGBs kontor i Dresden, helt øst i Tyskland. Hans kone var tysklærerinne, og begge hans døtre har gått på tysk skole i Dresden og i Moskva. De har studert ved det tyske universitet i St. Petersburg, og en av dem har også bodd noen år i Nederland. Putin har flere ganger gitt uttrykk for at han er stolt av sine barns internasjonale bakgrunn og utdannelse.
Det var således en mann med et positivt forhold til den internasjonale verden som den 26. mars 2000 med 52,9 % av stemmene ble valgt til president i Russland. 25. september 2001 holdt Putin etter invitasjon en tale i den tyske nasjonalforsamlingen Bundestag. På perfekt tysk tilbød han "økonomisk samarbeid fra Lisboa til Vladivostok" og understreket at "Russlands sterke og levende hjerte er åpent for et fullstendig samarbeid og partnerskap".
Men etter at den amerikanske forsvarsminister Donald Rumsfeld i kjølvannet av Irak-krisen i 2003 signaliserte økt amerikansk fokus på det han kalte "New Europe", altså Øst-Europa, ble forholdet til Russland gradvis surere utover på 2000-tallet. Den amerikanske holdning ble ikke forstått i Berlin, og slettes ikke satt pris på i Moskva.
EU-kommisjonens president, den tidligere tyske forsvarsminister Ursula von der Leyen, har fortalt at da hun første gang møtte Putin et stykke ut på 2000-tallet snakket de alltid tysk sammen. Men dette endret seg rundt år 2010. Fra da av insisterte Putin alltid å samtale via tolk under deres møter. Etter det har forholdet mellom Russland og Vesten gradvis forverret seg, og særlig etter at Ukraina-krisen eskalerte vinteren 2014 har forholdet vært kjølig.
Etter at den nyvalgte amerikanske presidenten, Joe Biden, i et intervju forleden åpent karakteriserte Vladimir Putin som "en morder" har forholdet vært direkte iskalt. Da Putin 21. april holdt sin årlige tale til nasjonen (den 17. i rekken) i den russiske nasjonalforsamlingen, advarte han Vesten om å krysse Russlands "røde linje". Nøyaktig hvor den røde linjen løper vil "Russland selv i hvert enkelt tilfelle bestemme," understreket Putin. I talen anklaget han vestlige regjeringer for å støtte opprør mot sittende regimer i "den tidligere Sovjetunionen". At han siktet til Ukraina og Hviterussland er åpenbart, men Sovjetunionen omfattet også de tre baltiske statene Estland, Latvia og Litauen. Disse landene er i dag stabile demokratier, og medlem av så vel EU som NATO.
Tøværet, som jeg selv fikk gleden av å oppleve på 1990-tallet, er altså nå i ferd med å bli erstattet av en ny kald krig. Dessverre.
Comentarios