Minneord 14.06.2023: Aud Blattmann lærte seg å telle sine dager, både de gode og de onde. For det var flust av dem begge i et rikt liv som nærmest personifiserer sosialdemokratiets egen historie, oppvokst som hun var med både fabrikkstøv og fagforeningslojalitet i blodet. Hun bisettes i Kristiansand domkirke torsdag 15. juni kl. 1030.
Av Halvor Fjermeros, publisert 14.06.2023
Aud Blattmann (1937-2023) døde 5. juni etter lang tids kreftsykdom, men et kort siste sykeleie. Som offentlig person ble hun kjent som en av de lengstsittende stortingsrepresentantene fra Agder-fylkene med sine 16 år for Arbeiderpartiet, fra 1985 til 2001. Der satte hun framfor alt spor etter seg som medlem av Industri- og energikomiteen som hun satt i to ganger, siste gang som sekretær. For er det noe Aud Blattmann vil bli husket for, så er det hennes innsats for å skape levelige vilkår for industrien, og da særlig den kraftforedlende industrien som har vært adelsmerke for det fylket hun representerte i fire perioder, Vest-Agder. Og det skjedde vel å merke i en periode da det ikke var spesielt populært å fronte industriens interesser, skarpt kritisert som den var både for arbeidsmiljø og forurensning under en oppvåknende miljøbevissthet på 1970- og 80-tallet. Aud Blattmann var i sannhet ingen popularitetssøkende politiker, men snarere drevet av en livsanskuelse som var formet av en oppvekst som i dag må fortone seg som et lukket kapittel for mange. I flere tiår hadde begrepet kraftsosialist en negativ klang. Men nå har industriens avgjørende rolle i klimakampen har igjen kommet i fokus og i Aud Blattmanns ettermæle lyder kraftsosialist som en hedersbetegnelse.
Jeg ble kjent med Aud etter at hun hadde lagt rikspolitikken bak seg, noe som ga anledning til mang en samtale både i kafeer, på sykehjem og i det gjestmilde Blattmann’ske hjem ved Torridalselvas venstre bredd rett nedenfor Kjøita. Hun var født i en familie der både faren Anker Hansen og bestefaren Tellef Hansen var å anse som høvdinger blant både fagforeningsfolk og fagarbeidere på Falconbridge Nikkelverk. Bestefaren var også en pioner innen arbeideridretten og var drivkraft både i å starte opp skiklubben Fagen 32 og å bygge hoppbakken i Storheia allerede i mellomkrigstida. Fornøyelige var Auds historier om hvordan oppgavene ble utdelt i familien, uten mulighet for å protestere, foran de store hopprennene tidlig på 1950-tallet, den gang folk kom i tusenvis med tog fra byen til Storheia for å se nasjonens beste hoppere i svevet.
Aud var født tre år før krigen kom til Norge. Hun hadde dramatiske opplevelser som jentunge da faren ble arrestert i 1944. Det skjedde under en stor opprulling av et motstandsnettverk som både omfattet ansatte på Folkebiblioteket i byen og på Falconbridge. Gestapo-folkene kom om natta og tok med seg faren mens lille Aud sto maktesløs i nattkjolen og bivånte det hele sammen med sin mor. Det var flere i den nære familie som ble arrestert og noen kom aldri hjem fra tysk fangenskap. Far til Aud ble som Grinifange sendt i tvangsarbeid for å bygge Norges første og eneste planlagte KZ-leir på Mysen. Dette er historiske fakta som har ligget i dunkelt lys i mesteparten av etterkrigstida, likeså dunkelt som krigens personlige hendelser ble for etterkommerne etter de som hadde opplevd det. Krigen var det man ikke snakket om, et tema Aud opptok seg med i mange samtaler de seinere år. Dette ble kanskje satt i ekstra skarpt relieff etter at hun og familien ble rammet av det aller hardeste slaget da Aud og Knut Blattmanns barnebarn ble drept i Utøya-massakren. Selv om det var en annen type ondskap som utfoldet seg, er det ikke fritt for at det var visse skremmende fellestrekk med den fascismen som hennes familie hadde ofret mye for å bekjempe den gang hun var barn.
Auds familiebakgrunn på morssida var den store Kittelsen-familien, breddfull av politisk aktive folk i Arbeiderpartiet og arbeiderbevegelsen i flere generasjoner. Sånt ble det diskusjoner av rundt kjøkkenbordet og dette var den viktigste «skolen» i Aud Blattmanns politiske dannelse. Den sosiale og solidariske delen av denne skolen var framfor noe den utrolige historien om hvordan Falconbridgearbeiderne dannet sitt eget boligbyggelag rett etter krigen. Ikke bare bygde de sine egne boliger, men de boret og sprengte ut sin egen vei før de kunne bygge nærmere 50 hus i Grågåsveien i det nyetablerte Kjos Haveby i 1951. Kommunen hadde ikke kapasitet til å bygge veien sjøl, så nikkelverkets arbeidere tok saken i egne hender og laget vei i vellinga. Det er en dugnad for historiebøkene som Aud var både deltaker i og tilskuer til i begynnelsen av tenårene.
Som ung dame reiste hun til USA, arbeidet i bank i Brooklyn der hun traff sin Knut som brakte Blattmann-navnet inn i familien. Tilbake i Norge ventet et liv som småbarnsforeldre og deretter et yrkesliv både på nikkelverket og i kommunen med fagforeningsaktivitet og politiske verv som en del av videreutdannelsen. Slik kom hun som en fullbefaren folkets tribun inn på Stortinget i en alder av 52 år hvor hun tilbrakte de neste 16. Resten er offentlig kjent historie.
Til tross for politiske uenigheter oss imellom, opplevde jeg Aud Blattmann som et usedvanlig romslig og tolerant menneske, uten fnugg av jåleri og med en befriende evne til å si fra om hva hun mente både når det gjaldt irritasjon og glede over tingenes og tidenes tilstand.
Takk for innsatsen. Takk for samtalene. Takk for livet.
Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no
コメント