LEDER 17.5.21: På vår nasjonaldag kan det være passende å ofre noen tanker på den voldsomme kontrasten mellom Norge og Israel-Palestina. I dag flotter vi oss med idealer om frihet, menneskerettigheter og demokrati, samtidig som det er på bristepunktet i Israel og Palestina.
Av Bernt H. Utne, publisert 17.5.21
I Israel-Palestina er det realpolitikken som rår. I vår trygge hverdag er det lett å glemme. Det bør imidleritd ikke forhindre oss i å mene noe om hva som er rett og galt - som i alle andre sammenhenger. Våre politikere gjentar leksa om at de stridende partene må roe seg, og at det gjøres feil på begge sider. Men var den norske motstandskampen med sabotasjeaksjoner under krigen ikke mer legitim enn okkupanten, tyskernes, overgrep mot oss nordmenn?
Benjamin Netanyahu har vært statsminister i Israel siden 2009, og er således landets lengst sittende regjeringssjef. Etter fire valg i løpet av to år har det ikke lykkes ham å etablere en regjering basert på et stabilt flertall i parlamentet (Knesset). Han har derfor de siste år ledet et forretningsministerium uten folkelig mandat. Innad i landet er han omstridt, og er bl.a. anklaget for omfattende korrupsjon. Blir han dømt kan han måtte tilbringe noen år i fengsel.
I hans regjeringsperiode har jøder blitt gjort til førsterangs borgere, og arabere/palestinere til annenrangs. Denne politikken har over tid økt spenningen mellom to folkegrupper som i lange perioder har levd sammen i fredelige naboskap. I det siste er det utløst voldelige sammenstøt og ødeleggelser av eiendom på begge sider. Her har ultra-ortodokse jøder spilt en hovedrolle.
På godt norsk betyr det at Israels brudd på FNs resolusjoner må få konsekvenser. Hvis utviklingen mot forskjellige rettigheter for ulike befolkningsgrupper i landet ikke stanses er sanksjoner et naturlig neste skritt.
I Jerusalem, som skulle være en hellig by for alle religioner og alle folk, har Netanyahu tillatt en utvikling der muslimenes adgang til en av sine største helligdommer, Al Aqsa Moskéen, er blitt hindret. En fortsettelse med Netanyahu kan føre til borgerkrig, og bli en katastrofe for både jøder og palestinere. De siste meldingene fra Israel tyder nettopp på at dette kan skje. Netanyahu ønsker å fortsette som statsminister, med støtte fra blant annet de ultra-ortodokse.
Som den eneste av partene med internasjonal anerkjennelse som stat har Israel et særlig ansvar i sin fremtreden overfor det palestinske mindretallet. Israel har etter FN-paktens artikkel 51 rett til selvforsvar, men utøvelsen av selvforsvarsretten må stå i forhold til den aggresjon landet er utsatt for. Intense angrep med tunge våpen mot tett befolkede flyktningområder står ikke i forhold til trusselen fra de enkle og hjemmesnekrede ballistiske raketter som avfyres mot Israel fra Gaza.
I de selvstyrte områdene på Vestbredden har Mahmud Abbas styrt uten valg i 15 år. Og Hamas, som styrer på Gaza, er internasjonalt karakterisert som en terrororganisasjon. Men det i seg selv gir ikke Israel rett til å svare med asymmetrisk gjengjeldelse hvor uskyldige sivile rammes vilkårlig. Og de sivile har ingen mulighet til å forlate stridssonen. De er i realiteten fanget i en dødssone uten mulighet til flukt. Det i seg selv legger et meget tungt ansvar på skuldrene til de israelske lederne.
FNs spesialrapportør for de okkuperte områdene, canadieren Michael Lynk, anbefaler at det internasjonale samfunnet reagerer mot Israels bosettingspolitikk i palestinske områder. Resolusjon 2334 karakteriserer bosettingene som ulovlige (illegale), og Lynk krever at "the disobedience of Council directions must have consequences”.
På godt norsk betyr det at Israels brudd på FNs resolusjoner må få konsekvenser. Hvis utviklingen mot forskjellige rettigheter for ulike befolkningsgrupper i landet ikke stanses er sanksjoner et naturlig neste skritt.
Kommentarer? Gå til vår facebook-side eller send til post@argumentagder.no
Comments