Minneord 19.03.2024: I dag bisettes Erling Folkvord. Etter at han døde er det blitt sagt mange vakre og svært fortjente ord om denne mannen som kanskje mer enn noen personifiserer den revolusjonære og internasjonalt solidariske bevegelsen han jobbet for hele sitt voksne liv. Jeg vil konsentrere meg om to minner, et tidlig og ett seint i livet, som jeg syns sier mye om ham.
Av Halvor Fjermeros, publisert 19.03.2024
Erling Folkvord døde typisk nok på reise til Stockholm der hans skulle treffe kurdere i samband med den boka han holdt på å skrive om den kurdiske frigjøringskampen. Han levde som han lærte, og han døde så å si på sin post.
Erling ble tidlig kommunist og var medlem i AKP fram til sammenslåinga av Rød Valgallianse og AKP. Han dreiv et allsidig politisk arbeid og ble først kjent for en større offentlighet da han fikk faglige tillitsverv i Sosiale Etaters Forening på 1970-tallet og sto i spissen for en epokegjørende strid som var avgjørende for å forme den kampvillige delen av fagbevegelsen som vi fortsatt ser tydelige spor av i dag. Han ble siden et høyt profilert medlem av bystyret i Oslo for RV (Rød Valgallianse) fra 1983 til 2007, var stortingsrepresentant for RV (1993–1987) og nestleder i AKP (1990–1997).
Som kommunalpolitiker var han spesielt kjent for arbeidet mot korrupsjon i kommunen, og skreiv flere bøker om dette. Berømt i så måte var boka «Sannheta om boblebadet» (skrevet sammen med Espen Mathisen i 1991). Ingen ringere enn Helge Seip, liberal politiker, tallknuser og valgkommentator, har skrevet forord til boka. Der peker han på at "det har vært en nærmest uomstridt del av vårt norske selvbilde at vårt offentlige liv er lite belastet med forhold som korrupsjon, bestikkelser og andre disposisjoner og forbindelser som ikke tåler dagens lys", hvorpå han slår fast at bokas forfattere "gjør et prisverdig forsøk på å følge opp sine observasjoner og konklusjoner med konkrete forslag." Folkvord var da alt etablert som den store korrupsjonsjegeren.
Siden fulgte han opp med bøker som «Stopp tjuven! En redningsaksjon for velferdsstaten» (2005) og «Livet bak murene» (1997) om sine år på Tinget. Han hadde et utbredt tvisyn på sitt liv som folkevalgt på Løvebakken, noe som sprang ut fra at han ikke alltid følte seg tilpass blant sine stortingskolleger. Det kan jeg skrive under på som en hyppig besøkende journalist fra Klassekampen til Erlings kontor på Stortinget i de fire år han befant seg i «akvariet», som han ofte kalte det.
Sosial Etaters forening og kampen mot Ap-pampene
Erling ble en stor inspirasjon for oss unge sosialarbeidere som var nyutdanna fra Vernepleierskolen på Emma Hjorths Hjem og var i villrede om hvor vi skulle søke fagforeningsfelleskap på et felt som var i rivende utvikling med nye utdanningsgrupper og økende sosialpolitisk bevissthet tidlig på 1970-tallet. Da han sto fram som leder av Sosiale Etaters forening (SEF) som en av de største fagforeningene i Norsk Kommuneforbund (forløper for Fagforbundet) ble han ganske raskt et hår i suppa for det jeg uten å nøle vil kalle Arbeiderparti-mafiaen i NKF-ledelsen. De styrte forbundet som et annet partilag under formannen Arne Born. Da SEF i 1976 under Erlings ledelse tok initiativ til en demonstrasjon med nær 1000 folk i protest mot forslag til budsjett i Oslo kommune, samt at de støttet en lovlig barnehagestreik mot det samme, ble ledelsen ekskludert. NKF-leder Arne Born mente at demonstrasjonen "i seg selv var eksklusjonsgrunn". Striden startet med at SEF sa opp det kollektive medlemskapet i Det norske arbeiderparti, noe som var standard prosedyre i alle foreninger der Ap hadde hegemoniet.
For å gjøre en tre år lang historie kort, så meldte SEF seg ut av Kommuneforbundet og ble en sjølstendig fagforening, mens de stadig vekk påpekte at det var to linjer i norsk fagbevegelse som var som ild og vann, nemlig samarbeidslinja til ledelsen i NKF og kamplinja til stadig flere foreninger på grunnplanet i forbundet. Etter tre års kamp fikk SEF delvis medhold i en rettssak mot NKF-ledelsen. Hele denne kampen pekte vei for andre deler av den faglig-politiske kampen særlig innen offentlig sektor. Den husmannsånden som hadde rådd i tiår i sosialsektoren var i ferd med å brytes opp.
Erling Folkvords ledelse av Sosiale Etaters forening var en mektig inspirasjon for de unge nyinnmeldte medlemmene i Norsk Kommuneforbund blant de mange hundre ansatte på den store sentralinstitusjonen Emma Hjorths Hjem i Bærum. I 1977 resulterte det i en knusende seier for den knallrøde falangen av opposisjonelle, noe som resulterte i nok en suspensjon av hele det nyvalgte styret, med tydelig fingeravtrykk fra NKF-formann Arne Born. Sånn holdt de på helt til en ny virkelighet sakte innhenta dem, takket være usvikelige klassekjempere som Erling og en skokk med andre rødglødende fagforeningsaktivister.
Erling Folkvords siste meddelelse
De seinere år har jeg dann og vann møtt Erling under mine hovedstadsbesøk, men først og fremst holdt løpende kontakt ved utvekslinger på epost om aktuelle spørsmål som har opptatt oss, fra Syria-krig og kurderspørsmål, som jo har vært Erlings særlige interesse- og kunnskapsfelt, til diskusjoner rundt Rødts utvikling og standpunkter i ulike spørsmål. Han la ikke skjul på uenighetene han hadde både med partiet han var medlem av livet ut, og med avisa han sammen med tusener andre hadde vært med å støtte og utvikle gjennom mange tiår.
Nylig kom han med denne ytringa på epost i en diskusjon vi hadde som en umiddelbar reaksjon på Klassekampens markering av toårsdagen for den russiske invasjonen i Ukraina:
Ja, det er helvetes mykje å ta fatt i. Samtidig er jo KK-dekninga no så lik andre sosialdemokratiske/borgarlege media, at det ikkje er lett å vere lesar. Så må vi fortsette å vere nøye og svært konkrete i ordbruken. Vi må skrive slik at bra folk som er dupert av einvegskøyret i media, både les og så smått tenkjer nye tankar.
Erling
Bare fem dager seinere døde Erling Folkvord. Ordene dirrer fra en mann med et brennende hjerte som ikke skjulte sine standpunkter for å tekkes noen i sine omgivelser, og som framsto som en sann og omsorgsfull menneskevenn til sin siste dag.
Kommentarer? Gå til vår Facebook-side eller send til post@argumentagder.no
留言