Kommentar 08.08.2024: Mange har latt seg opprøre av rikfolks skatteflukt ut av Norge. Men det er den særnorske avgiftspolitikken som hardest rammer de svakeste gruppene i samfunnet.
Av Bernt H. Utne, publisert 08.08.2024
I kjølvannet av at mange velstående nordmenn, som har tjent sin rikdom i Norge, av skattemessige årsaker velger å flytte til land med lavere formues - og utbytteskatt har debatten fokusert på rikfolks skatteflukt fra Norge. Det er forståelig. For i et land som bygger på fellesskapet hvor alle skal delta og ta ansvar er solidariteten et viktig grunnprinsipp. Da blir det for mange problematisk når rikfolks utflytting til f. eks. Sveits utelukkende begrunnes i lysten på å spare skatt.
Dessuten må man ikke glemme at mens kostnadene for sosial trygghet er innbakt i det norske skattesystemet er dette i mange land en ytelse som ikke betales over skatteseddelen
Nå er Sveits ikke akkurat noe lavkostland. Snarere er det dyrt. Svindyrt. Så dyrt at levekostnadene fort kan koste skjorta og mer til. Årsaken er bl. a. kronefallet, som har gitt valutasmell for Sveits-farere. Mens sveitserfancen på 1970-tallet kostet noe under 2 kroner, koster den nå over 12 kroner. Og på bare ti år er sveitserfrancen blitt 87 prosent dyrere i forhold til kroner. Dessuten må man ikke glemme at mens kostnadene for sosial trygghet er innbakt i det norske skattesystemet er dette i mange land en ytelse som ikke betales over skatteseddelen. Den dekkes gjennom kostbare forsikringer som er pliktige, og kommer i tillegg til skatten. Så hvis formue og inntekt er i norske kroner, og utgiftene regnes i sveitserfranc, må man være virkelig velstående for at det skal lønne seg å flytte til Sveits. Det er altså ikke noe for de med bare noen skarve titalls millioner på konto. Det er utelukkende noe for de som kan hygge seg med noen hundretalls millioner eller mer. Og de er det ikke så mange av.
For vanlige folk er derfor skattedebatten om rikfolks utflytting til Sveits feil fokus. Det er en debatt som kanskje setter fart i rettferdighetsfølelsen hos noen, men som egentlig bare angår en liten del av befolkningen. Det som derimot treffer de aller fleste er den særnorske avgiftspolitikken. Mens enkelte avgifter i realiteten er betaling for ytelser (veiavgifter, bompenger, renovasjonsavgifter, etc, etc) er den største avgiften av alle, merverdiavgiften eller momsen, en ren skatt. Som først og fremst rammer alle private forbrukere. Og den er flat. Alle, fattig eller rik, må altså i kroner og øre betale det samme i skatt for samme vare. For de rike betyr den derfor lite. Men for de med lavere og midlere inntekter, som jo er folk flest, har den stor betydning.
For vanlige forbrukere, som ikke kan trekke fra noe, rammer imidlertid merverdiavgiften pengepungen direkte
Momsen er dessuten en skatt som bare i begrenset grad har betydning for næringslivet. Som den opprinnelig skulle bidra til å skattlegge. Det var jo verdiskapningen i bedriftene som først og fremst skulle avgiftsbelegges. Derav navnet merverdiavgift. Men næringsdrivende kan trekke fra inngående moms, og betaler bare avgift av merverdien som skapes i firmaet. For vanlige forbrukere, som ikke kan trekke fra noe, rammer imidlertid merverdiavgiften pengepungen direkte. Med en høy momssats i forhold til andre land treffer den generelt høye avgiftsbelastningen i Norge de lavere og midlere inntektsgruppene uforholdsmessig hardt. Og meget hardere enn i de land det er naturlig å sammenligne oss med.
Det er derfor innenfor avgiftspolitikken fokus for skattedebatten i Norge burde ligge. For den angår folk flest. Som er de som betyr noe i samfunnet, og som virkelig har innflytelse ved stemmeurnene. En sentral oppgave for de politiske krefter som hevder de er opptatt av vanlige folks levekår burde derfor være å redusere det generelle avgiftstrykket. For folket trenger det, og Staten har råd til det.
Kommentarer? Gå til vår Facebook-side eller send til post@argumentagder.no
Comments