Kommentar 17.02.2025: Europa er problemet mener den nye amerikanske administrasjonen, og signaliserer at verdensdelen nå må ordne opp i egne problemer uten hjelp fra USA.

Av Bernt H. Utne, publisert 17.02.2025
Så var USAs tid som verdenspoliti over. Og Donald Trump og hans nye administrasjon sa selv farvel ved talen til visepresident J. D. Vance på sikkerhetskonferansen i München. Foran en eksklusiv forsamling av ledende politikere, militære sjefer og journalister på det ærverdige hotell Bayerisches Hof ga han Europa og dets ledere det glatte lag. For problemet mente Vance, og dermed også president Trump, var egentlig Europa, som ikke lenger var et fyrtårn for liberale demokratiske verdier. Men tvert i mot et kontinent i drift mot antikristne, autoritære og antidemokratiske verdier. Som eksempler nevnte Vance en domstols kansellering av presidentvalget i Romania, dommen mot en kristenaktivist i Sverige, som hadde vært med å brenne koranen, og det han hevdet var forfølgelsen av konservative kristnes abortmotstand i Storbritannia.
Vance er utvilsomt en god retoriker, og hans budskap var klokkeklart. Men talen falt på stengrunn. I alle fall blant tilhørerne. Som utvilsomt ikke tilhørte gjennomsnittet av Europas befolkning. Tvert i mot representerte de fleste av dem en elite av yrkespolitikere, diplomater og mainstream media. Samt en del topptunge offiserer, som utmerket godt vet at det er lite karrierefremmende å mene noe annet enn sjefen.
For krig er duell, der taperen går under, og å kjempe en krig for å tape den er hodeløs gjerning.
Men det offiserene nå burde drøfte med den politiske ledelse, ikke minst etter talen til Vance, er spørsmålet om krigen for Ukraina virkelig kan vinnes. For krig er duell, der taperen går under, og å kjempe en krig for å tape den er hodeløs gjerning. Da er det bedre å leve for å kjempe videre ved en annen og gunstigere anledning. Hvis da ikke kampen i seg selv har en dypere symbolsk betydning, og kanskje er det tilfellet for Ukraina på veien mot løsriving fra russisk innflytelse. Men Europa er avrustet, verneplikten avskaffet i mange land og det er liten krigsvilje i den vestlige befolkning. Det vinner man ingen krig med mot Europas største land, Russland. I alle fall ikke uten USA.
At talen ikke falt i vertskapets smak bekymret imidlertid ikke den amerikanske visepresidenten. Han tok seg ikke en gang tid til å høre på reaksjonene, men hastet videre til bl. a. et separatmøte med lederen for det høyreekstreme partiet AfD, Alice Weidel. Hun og partiet hennes, som nå ligger stabilt med over 20 % på riksdekkende meningsmålinger, var ikke invitert til sikkerhetskonferansen. Det lot Vance ikke passere, og kritiserte tyskerne for å bygge en "brannmur" mot partier med et budskap som den sittende ledelse ikke liker. Det provoserte Tysklands forsvarsminister, Boris Pistorius, som karakteriserte den amerikanske innblanding i indre tyske forhold som uakseptabel. Men Vance fikk full oppbakking fra sin sjef, Donald Trump, som senere betegnet talen i München som "brilliant".
Og innimellom ble det for Vance også tid til et møte med Ukrainas president Vladimyr Zelenski. Uten at møtet førte til konkrete resultater. En russisk journalist presterte imidlertid å skape furore i den ukrainske leiren. På spørsmål om Vance var villig til å komme til Moskva for å forhandle om en fredsplan svarte han "selvfølgelig". Frykten i Ukraina er at landets fremtid avgjøres over hodet på dem uten at de selv har noen innflytelse på utfallet av forhandlingene. Slik det skjedde en annen gang i München. Da den britiske statsminister Chamberlain i det såkalte München-forliket i 1938 aksepterte Hitlers innmarsj i Tsjekkoslovakia. Uten at tsjekkoslovakene satt ved forhandlingsbordet.
USA er åpenbart på vei mot isolasjonisme, og søker utveier for ikke å måtte forplikte seg i militært i Europa. Landet vil ikke forlate NATO, men uten USAs bidrag er alliansen lite annet enn en papirtiger.
Ingenting er altså som det har vært til nå. USA er åpenbart på vei mot isolasjonisme, og søker utveier for ikke å måtte forplikte seg i militært i Europa. Landet vil ikke forlate NATO, men uten USAs bidrag er alliansen lite annet enn en papirtiger. Stillehavsregionen og utfordringen fra Kina får nå USAs hovedfokus. Da kan et forbedret forhold til Moskva for USA være nyttig, om det så går på bekostning av Ukraina.
Sjelden har man sett tydeligere enn nå i München at nasjoner ikke har venner, men bare interesser. Og for Norge er det på høy tid med en sikkerhetspolitisk nyorientering. Den kan bare gå mot våre nordiske naboland og over Nordsjøen mot Storbritannia. Og så er det sikkert klokt å ikke søke konfrontasjon med den nye amerikanske administrasjonen. Det kommer det neppe noe godt ut av.
Kommentarer? Gå til vår Facebook-side eller send til post@argumentagder.no
Comentários