Kommentar 01.09.2023: Etablering av havnesamarbeid mellom nærliggende havner er en naturlig og ønsket utvikling. Men organiseringen av havnesamarbeidet mellom Lindesnes og Kristiansand har medført redusert politisk innflytelse over en viktig del av offentlig finansiert infrastruktur.
Av Bernt H. Utne, publisert 01.09.2023
Rolleblanding
I to kronikker i Argument Agder har den anerkjente tidligere revisor Aage P. Danielsen drøftet ulike sider ved havnesamarbeidet i Lindesnes og Kristiansand kommuner. Artiklene bygger på omfattende offentlig tilgjengelig dokumentasjon innhentet fra Kristiansand havn, og avslører en rekke konfliktområder hvor de samme aktører møter seg selv i ulike roller og administrative forkledninger.
Fra havnedrift til eiendomsutvikling
Det er bekymringsfullt. Men egentlig ikke overraskende. For Danielsens avsløringer av det som fortoner seg som kaotiske forhold i havnevirksomheten føyer seg pent inn i det bilde man etter hvert har kunnet danne seg av havnedriften i Kristiansand. I stedet for å konsentrere seg om havnedrift til det beste for næringslivet har havna utvidet virksomheten til også å omfatte eiendomsutvikling. Som f. eks. i Kanalbyen, hvor havna eier 50 %, og private aktører de resterende 50 %. Mens Kristiansand Havn KF, som et kommunalt foretak har vært en del av kommunens virksomhet med full innsynsrett i forvaltningen, ble plutselig Kanalbyen et aksjeselskap unntatt fra offentlig innsyn. Det skapte selvfølgelig usikkerhet med hensyn til den økonomiske sikkerhet for de offentlige midler som ble sprøytet inn i Kanalbyprosjektet. Bedre ble det ikke av at det kjente og erfarne styremedlem i havna, Nicolai Jarlsby, helt uventet trakk seg fra Kanalbyprosjektet med en særegen begrunnelse. Han hevdet nemlig overfor Fædrelandsvennen at "kostnadene til entreprenøren, og fordeling av risiko mellom byggherre og entreprenør, er etter min oppfatning i så stor ubalanse i byggherres (Kristiansand Havn, red merknad.) disfavør at jeg ikke ønsket å være med videre."
Den slags klartale er uvanlig kost, og burde føre til at alle alarmklokker begynte å kime. Men kimingen fra alarmklokkene ble ikke tatt særlig alvorlig av kommunens politiske ledelse, som den gang i mars 2018 ble ledet av tidligere ordfører Harald Furre. Om det skyldes dårlig hørsel eller uvilje er ukjent.
Redusert politisk innflytelse
Denne utviklingen med redusert offentlig innsyn, og overføring av ansvar for forvaltning av offentlige midler til organisasjoner med redusert politisk innflytelse, har fortsatt med etableringen av det interkommunale selskapet Kristiansand IKS. Dette er ikke lenger en del av kommunens organisasjon med de rettigheter og plikter det medfører. Men tvert i mot et kommunalt eid selskap som er en egen juridisk enhet. Som kommunene og dermed også innbyggerne likevel står økonomisk ansvarlig for. Det heter bl.a. i Lov om interkommunale selskaper (IKS-loven) §3 at kommunene som deltar i selskapet hefter ubegrenset for den prosent av selskapets forplikters som den enkelte kommune har. For Kristiansands vedkommende er det 80 % av det nye selskapets totale forpliktelser.
Styremedlemmer uten lokal og politisk forankring
Nå er selskapet ikke helt uten politisk innflytelse. Det er nemlig ordførerne i de to kommunene, altså Lindesnes og Kristiansand, som utgjør representantskapet. Dets oppgave er å velge medlemmer til selskapets styre. Det består av i alt 8 medlemmer, hvorav Kristiansand velger fire medlemmer og Lindesnes velger tre. Og i tillegg har de ansatte i selskapet en styreplass. Styremedlemmene foreslås av en særegen valgkomite bestående av tre personer fra hver av kommunene. Det er ordføreren, varaordføreren og en representant for det største opposisjonspartiet. Styremedlemmene trenger ikke være aktive politikere i kommunene, og heller ikke være bosatt i Lindesnes eller Kristiansand. Og det er disse som har det siste ord i alle nye havneinvesteringer.
Havneselskapets styre bestemmer havneutbygging
Det innebærer at kommunestyrene i så vel Kristiansand som Lindesnes kan vedta hva de måtte ønske uten at det dermed trenger å få noen betydning. Kristiansand bystyre kan f. eks. vedta flytting av containerhavna til Kongsgård - Vige, som de for så vidt allerede har gjort. Men hvis styret i det interkommunale selskapet ikke støtter dette vedtaket blir det ikke gjennomført. Eller kommunestyret i Lindesnes kan vedta nedspengning av Sodevika med ønske å utvikle området til industriformål med direkte adgang til en havn. Men havneutbygging avgjør altså styret i det interkommunale havneselskapet. Ikke kommunestyret.
Endringer i styresammensetning
Nå kan jo selvsagt styret i det interkommunale havneselskapet skiftes ut hvis det ikke skulle opptre i tråd med flertallets vilje i de enkelte kommunestyrer, og erstattes med mer samarbeidsvillige styremedlemmer. Men der har jo ordførerne og varaordførerne i begge kommunestyrer en nøkkelrolle. Disse er imidlertid ikke på valg i valgperioden, og trenger ikke nødvendigvis være en del av kommunestyrets flertall. Så endringer i styresammensetning avhenger helt og holdent av ordførernes og varaordførernes vilje.
Redusert folkevalgt innflytelse og pulverisert ansvar
Det er med andre ord duket for nye runder med politisk usikkerhet og mulig konflikt. Selvsagt kan dette gå helt utmerket. Men noen garanti foreligger overhodet ikke. Den organisasjonsform som begge kommunestyrer her har valgt legger forholdene til rette for motsetninger, den fjerner ansvar og innflytelse fra folkevalgte organer, og den pulveriserer ansvaret. Det eneste som ikke pulveriseres er ansvaret for de økonomiske heftelser. Det hviler fortsatt på innbyggerne i begge kommuner etter eierbrøken. Altså 80 % for innbyggerne i Kristiansand og 20 % for innbyggerne i Lindesnes, uavhengig av hvor investeringene gjøres.
Tja - Slik kan det gå når den politiske ledelse sover i timen!
Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no
Comments