Kommentar 15.07.2022: Det er opprør i kunstnerkretser på Sørlandet. Det burde i et velfungerende og kritisk kunstmiljø vært normalt, men er det ikke. Med noen hederlige unntak har hyllingen av kunstsiloprosjektet vært unison og sterk fra størsteparten av kunstmiljøet. Det er det nå slutt på.
Illustrasjon: T. Vestaas
Av Bernt H. Utne, publisert 15.07.2022
Kunstmiljøet våkner
Omsider ser det ut til at kunstnermiljøet på Sørlandet har våknet. I alle fall deler av det. Det var på tide. For der i gården har de sovet godt. De har over år lullet seg inn i en lykkelig og tilsynelatende uskyldig tornerosesøvn om at pengedrysset fra Nicolai Tangen ville fremme kunstens interesser i landsdelen. Utløsende for opprøret var en samarbeidsavtale med fotballklubben Start, krydret med en offentlig hallelujavekkelse i frikirkelig tradisjon. Samlet sett ble dette for mye for et kunstmiljø som, kanskje uten at det selv har forstått det, har trodd på mammon, altså pengenes velsignelse.
Hyllingen av Tangen
Men det mest overraskende i dette er jo at kunstmiljøet er så overrasket. Da krøsus personlig i Nicolai Tangens skikkelse møtte daværende ordfører Arvid Grundekjøn med budskapet om en gave til byen og kunstmiljøet, var applausen unison og sterk. Ikke minst fra store deler av det samme kunstmiljøet som nå gjør opprør. Med enkelte hederlige unntak kaptes de alle den gang om å være best til å hylle byens store velgjører. For som alle vet - når det regner på presten, ja så drypper det på klokkeren. Mange i kunstmiljøet har nok håpet på noen slanter fra Nicolai Tangens velfylte pengebinge. En pengebinge som i begynnelsen ble fremstilt som like utømmelig som antikkens Sareptas krukke.
Tangen tar kontroll - regningen tar andre
Men snart avslørte Tangen at han ønsket kontroll. Gaven viste seg å være en disposisjonsrett til kunstsamlingen på visse vilkår. Eierretten til kunstsamlingen ble ikke gitt til Sørlandets Kunstmuseum (SKMU), men overført til den nyopprettede AKO-kunststiftelse. I styret for kunststiftelsen sitter bl.a. Nicolai Tangen, Arvid Grundekjøn og John G. Bernander. Etter som gaven angivelig var så særegen og verdifull insisterte giveren, altså Nicolai Tangen, på selv å bestemme hvilke lokaler som skulle huse gaven. Tangens valg falt på den gamle og nedslitte kornsiloen. For så vidt greit hvis han selv hadde dekket kostnadene. Men det gjorde han ikke. Opprinnelig skulle Tangen stå for ca 18 % av investeringskostnadene, men har i tillegg garantert for uforutsette kostnadsøkninger på inntil 100 mill. Det bringer Tangens andel av investeringskostnadene opp mot i overkant av 25 prosent av totalen. Resten dekkes av offentlige og private tilskudd, samt banklån.
Prosjektledelsen
Ett av vilkårene var dessuten at Tangen fikk avgjørende innflytelse på hvem som skulle lede prosjektet. Det ville jo vært naturlig hvis han hadde tatt hele regningen selv. Men det gjorde han altså ikke. I Nicolai Tangens visjon var det dessuten viktig for samlingens status å knytte den til det anerkjente, offentlige museumsmiljøet. Han ønsket derfor at den prosjektansvarlige også skulle være leder for Sørlandets Kunstmuseum (SKMU). Det er et anerkjent offentlig museum med et offentlig oppnevnt styre etter kriterier for slike styrer. Stillingen som museets leder er en offentlig lederstilling med klare kunstfaglige krav til stillingsinnehaver.
Tangen i museumsstyret - Fuglestad museums - og prosjektsjef
Dermed begynte utvanningen av skillet mellom offentlige og private interesser. Som følge av press fra Tangen gjennom hans nære venner og forbundsfeller fikk han reservert for seg selv to styreplasser i museumsstyret. De ble besatt av Nicolai Tangen selv og hans nære venn, tidligere ordfører Arvid Grundekjøn. Og som leder for SKMU, og samtidig prosjektleder for kunstsiloen, fikk han ansatt Reidar Fuglestad med bakgrunn fra dyre - og opplevelsesparken litt øst for byen. Kunstfaglig kompetanse hadde Fuglestad lite av, men han hadde demonstrert at han var god til å skape fritidsopplevelser for et bredt publikum. Det var for Tangen det viktigste.
Lønn fra to arbeidsgivere
Men Fuglestad tjente over tre millioner som leder i den private opplevelsesparken. Det var tre ganger mer enn lønna i den offentlige lederstillingen på SKMU. For Tangen og hans sympatisører var det ikke noe problem. Mellomlegget mellom den offentlige lønnen og det Fuglestad krevde for å ta stillingen betalte Tangen av egen lomme. Med den følge at lederen i et offentlig museum får en tredel av lønnen fra det offentlige og to-tredeler fra en privatperson.
Lojaliteten ligger hos Tangen
Normalt er enhver arbeidstaker lojal mot den arbeidsgiver som betaler lønnen. Det er egentlig sentralt i ethvert forhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Men her må Fuglestad altså tjene flere herrer. Han skal være lojal mot styret, som betaler en tredel av lønna hans. Og han skal være lojal mot Tangen, som betaler to-tredeler av lønna. Nå sitter jo Tangen også i museumsstyret, men har der ikke flertall. Men med Tangens dominerende stilling i prosjektet, og ikke minst med hans kontroll over kunstsamlingens eiere, AKO Kunststiftelse, er enhver forestilling om at museumsstyret kan vedta noe i strid med Tangens vilje illusorisk. Selv om kunstsiloprosjektet altså formelt er under offentlig kontroll er det altså Nicolai Tangen som i realiteten har bukten og begge endene.
Samrøre
Slikt samrøre mellom offentlige og private interesser er noe man vanligvis bare ser i land vi ikke ønsker å sammenligne oss med. I oligarkenes hjemland, Putins Russland, er f.eks. slike spleiseløsninger mellom offentlige og private kasser ikke uvanlige. Der flyter pengene inn i sjefslommene fra ulike kilder, som selvsagt skaper uformelle lojalitetsbånd til pengestrømmens opprinnelse..
Oppvåkningen
Det underlige her er imidlertid at så mange i det lokale kunstmiljø kan ha trodd at dette prosjektet utelukkende fremmet kunstens interesser. Så vel prosjektets oppstart, som organisering og finansiering burde fått alle alarmklokker til å ringe. Noen, som f. eks. Terje Dragseth, Ingrid Juel Moe og Jan Freuchen, sa klart i fra om prosjektets kommersielle aspekter. Men ellers var det fra kunstmiljøet en unison lovprising av Nicolai Tangen som en uselvisk velsignelse for kunsten og byen. Og høyest i hylekoret til Tangens velsignelse har kulturredaktør i Fædrelandsvennen, Karen Kristine Blågestad, skreket.
Men for all del. Bedre å våkne sent enn aldri. Så velkommen inn i kritikernes rekker, kulturredaktør Blågestad. Du vil nok få noe å bryne deg på!
Kommentarer? Gå til vår Fascebookside, eller send til post@argumentagder.no
Comentários