Kommentar 24.05.2022: Offerretorikken er tilbake. Den brukes som hersketeknikk for å begrunne vedtak som rammer enkeltpersoner, folkegrupper eller nasjoner.
Illustrasjon: «Agitator», malt av den tyske kunstneren Curt Querner i 1931
Av Bernt H. Utne, publisert 24.05.2022
Det flommer for tiden over av ofre i offentlig liv og politikk. Det formelig vrimler av dem, både på lokalplan og i den internasjonale elitedivisjon. Donald Trump mente han tapte presidentvalget i USA fordi han var offer for utstrakt valgfusk. De skyldige satt i Kongressen mente han, og en mobb av voldelige tilhengere stormet senere kongressbygningen i Washington. Vladimir Putin mener at Russland er offer for nazistisk aggresjon fra Ukraina, som han egentlig ser som en del av Russland, og bruker det han definerer som ukrainske overgrep som begrunnelse for angrepskrigen mot nabolandet.
Felles for ofrene er at de mener seg utsatt for en urett som de selv er helt uskyldig i
Men vi trenger ikke reise veldig langt for å finne ofrene. De finnes i blant oss overalt. Et av de mest kjente ofrene er terroristen Anders Behring Breivik. Han følte seg som offer for en truende sosialdemokratisk ideologi, og mente han måtte gjøre noe med det. Derfor bombet han regjeringskvartalet i Oslo og utførte massakren på Utøya.
Felles for ofrene er at de mener seg utsatt for en urett som de selv er helt uskyldig i. De er rett og slett bare et offer for noe som noen skyldige har begått mot dem. Og hvem de skyldige er definerer de selv. Uten at de skyldige får noen som helst mulighet til forsvare seg. For de er bare skyldige. Og etter som de er skyldige er det naturlig at det reageres med sinne, aggresjon og hat mot dem. For selv er de jo uskyldige, og da er reaksjonen mot de skyldige forståelig og berettiget.
Og vi har også sett det på lokalplan etter siste valg. Som forbausende mange tilsynelatende seriøse og reflekterende mennesker mente var stjålet. Noen av de som valgskredet gikk ut over hadde åpenbart vansker med å akseptere velgernes dom, og mente seg utsatt for en urett, et overgrep. De var altså uskyldige ofre for valgfusk som noen skyldige hadde begått mot dem. Og de skyldige var ikke vanskelig å finne. Det var de som sto bak Facebooksiden "Sørlandsnyhetene". To av de mest profilerte ofrene skrev til og med en bok om sine offeropplevelser. Boken ble anmeldt i Fædrelandsvennen med tittelen Ofrenes revansj. Hvor mange eksemplarer av opplaget på 1000 som er solgt er ikke kjent. Men ofrene (forfatterne) fikk 90 000 kr. (Fritt ord 60 000, Kristiansand kommune 10 000, private bidrag 20 000) i offentlig og privat støtte for å utgi boken.
Det er med andre ord en kjent hersketeknikk
Offerretorikken er ikke ny. Den finnes innen mange kulturer, og har til alle tider vært benyttet for å undertrykke og kontrollere motstandere og folkegrupper. Det er med andre ord en kjent hersketeknikk. Fremgangsmåten er i hovedsak den samme. Det fremmes en påstand fra offeret om at det er utsatt fra noe som oppleves som ubehagelig. Og for offeret er opplevelsen av ubehaget nok. Noen objektiv og uavhengig vurdering av sannheten i offerets oppfatning blir ikke gjort. Føler for eksempel offeret seg trakassert har trakasseringen funnet sted. Da følger neste steg. Sinne, aggresjon og hat, som igjen brukes som begrunnelse for mottiltak. Altså revansj og hevn.
I et levende og åpent demokrati har offerretorikken ingen plass. Den er hemmende for den frie meningsytring, og undertrykker alternative synspunkt til ofrenes narrativ. Og det er også hensikten, selv om de som benytter slike metoder benekter det. Derfor brukes den hyppig av autoritære agitatorer som metode for kontrollering av opposisjon. Dessverre kan det synes som at offerretorikken har fått en økende plass i politikk, kultur og samfunnsliv. Også i Norge. Enhver som er opptatt av et fritt og liberalt demokrati bør derfor betrakte alle forsøk på å utøve innflytelse gjennom offerretorikk med ytterst kritiske øyne.
Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no
Comments