Kronikk 31.07.2023: En ny tidsepoke står for døren. Omstilling er tvingende nødvendig. En revitalisering av industrisamfunnet med fokus på nye og miljøvennlige produkter som er mindre avhengig av globale forsyningskjeder er løsningen i en verden som vil preges av remilitarisering.
Av Christian Anton Smedshaug, publisert 31.07.2023
Deglobalisering, dekarbonifisering, remilitarisering
Festen i Vesten gjennom ettermurstiden fra 1990 til 2020 har gitt opphav til tidenes blåmandag. Nå når vi ikke lenger kan få de rå- og industrivarene vi vil til fallende priser fra «venner» over hele verden, må strategiene legges på nytt. Vi står foran en reindustrialisering og en fornyet verdikjedetenkning som kan sammenliknes med tenkningen som lå til grunn for etterkrigstiden (1945–1989). Den gryende industritenkningen som var i emning før koronanedstengningene viste verdikjedenes sårbarhet, og slo ut i full blomst etter invasjonen i Ukraina. I tillegg skaper overgangen til ikke-fossil energi store endringer. Industrialiseringen drives nå av tre hoveddrivkrefter: deglobalisering, dekarbonifisering og remilitarisering. Hver for seg er dette store endringer, sammen er de samfunnskritiske.
Reindustrialisering i USA
Den strategiske reindustrialiseringen i USA er særlig tydelig, og president Biden forsterker den kursen Trump stakk ut. Demokrater og republikanere har vært langt mer enige i Kina- og industripolitikken enn tidligere erkjent og Biden har i praksis kunnet være mer effektiv enn Trump med å sette «America first», grunnet en mer diplomatisk og pragmatisk form. Noe han til de grader har utnyttet gjennom Inflation Reduction Act og Chips Act. I praksis følger USA opp det Kina har gjort i lang tid – sikrer egen produksjon og skaper nasjonale verdikjeder.
Industri har vært og er fortsatt veien til velstand, strategisk autonomi - og klimanøytralitet.
En revitalisert industripolitikk overtar også handelspolitikken og reverserer globaliseringen, og det er høyst tvilsomt om USAs diskriminering mot produksjon utenfor landet gjennom de siste tiders tiltak, er forenlig med WTO-reglene. Det var neppe heller Kinas subsidiering av solcelleindustrien på tidlig 2010-tall, som bidro til å knekke europeisk solindustri. Og nok en gang er det Europa som lider.
Også klimamålene vil framover måtte settes etter teknologiens leveringsevne og ikke etter ønske, eller anslått behov.
Klimamål
Bidens industrirevitalisering skjer med utgangspunkt i å skape et grønnere og mer klimavennlig samfunn med utslippskutt. I praksis betyr det at klimapolitikken blir nok en del av industripolitikken. Det har det kanskje alltid vært, men det har lenge vært mulig å diskutere saksfeltet som en form for «moralpolitikk» uten å gjøre de nødvendige realpolitiske avveininger. Det vil si at havvind, hydrogen, batterifabrikker, karbonlagring og andre gode initiativ har kunnet bli fremmet på prinsipielt grunnlag, uten at det har vært påkrevet å regne hjem eksemplene. Ei heller har det vært tilstrekkelige avveininger mot andre viktige samfunnsbehov og den samlede ressursbruken, tilgang på kompetanse eller i hvilken grad teknologien har vært anvendelig og tilstrekkelig lønnsom/finansierbar på storskalanivå. Også klimamålene vil framover måtte settes etter teknologiens leveringsevne og ikke etter ønske, eller anslått behov.
Problemer i EU
EU er havnet i en gigantisk skvis, idet grunnkraft er kuttet før alternativ energiforsyning kan fylle behovet for stabil energiproduksjon. Det svekker produksjonen og investeringene i Unionen, mens investeringene øker kraftig i USA gjennom saftig subsidiering av en mer fleksibel energipolitikk. Tyskland fikk f.eks. bare 10 Mrd euro i utenlandske investeringer i 2022, mens over 135 mrd euro i investeringer gikk ut av Tyskland.
Nå ligner USAs dynamikk med sine ulike løsninger fra delstat til delstat og subsidiert markedsøkonomi, mer på den gamle europeiske konkurransesituasjonen som bidro til ulike strategier statene imellom som skapte vellykket økonomisk mangfold. EU framstår mer og mer som en sentralstyrt økonomi, som stoler på reguleringer og forbud, der byråkrati og politikk styrer vinnere og tapere i større grad enn markedet. Det gir høy risiko og konsekvensene av å ta feil kan sende tidligere ledende industriland ned til mellominntektsnivå. Robert Habeck, Tysklands visekansler, har da også kalt USAs nye industrisatsing for «nesten en krigserklæring».
Norge har handlefrihet
Norge, som har lange framtidsrettede strategiske verdikjeder innenfor fisk, jordbruk, skog, prosessindustri, energi, og maritim industri/skipsfart bør videreutvikle disse før vi satser på helt nye områder. Det innebærer å prioritere hardere og utnytte det privilegium at landet har større handlefrihet enn nær sagt alle europeiske land.
Statene med de beste strategiene for reindustrialisering for dekarbonifisering og deglobalisering vil bli vinnerne.
Strategi for reindustrialisering
For en generasjon siden var Akerselva grå, Mjøsa grønn og Oslolufta vinterstid knapt til å puste i. Ved å forbedre produksjonen og legge opp til rensing og lavere utslipp ble dette løst. Igjen er det industripolitikken som må løse utfordringene. En industripolitikk som utvikler produksjon på et realistisk grunnlag, vil kunne kombinere real- og moralpolitikk i en forhåpentligvis høyere (moral) syntese, der realistiske forventinger og fornuftige reguleringer skaper forbedringer som gjør oss alle rikere og renere til slutt. Statene med de beste strategiene for reindustrialisering for dekarbonifisering og deglobalisering vil bli vinnerne.
Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no
Comments