Ny bok basert på grundige undersøkelser viser at privatisering og utenlandsinvesteringene har vært mislykka for Statoil.
BOKANMELDELSE av Øyvind Andresen, publisert 17. april 2020
Forfatter Aage Storm Borchgrevink har brukt seks år på å skrive en kritisk bedrifthistorie om Statoil/Equinor. Resultatet er blitt «Giganten. Fra Statoil til Equinor. Historien om selskapet som forandret Norge.»
Og Equinor er en gigant. På Kapitals oversikt over de 500 største bedriftene i Norge i 2019, troner oljegiganten på første plass, fire ganger større enn nummer to, som er Hydro. Selskapet har virksomhet i over 30 land og over 20 000 ansatte.
Bedriftens historie gir nødvendig innsikt i de økonomiske og mentale endringene i Norge de siste femti åra. Borchgrevink følger Statoil fra stiftelsen i 1972 da den første direktøren, Arve Johnsen, kom til Stavanger, og bare han og en sekretær var ansatte. Johnsen rulla ut sovepose i et tomt lokale for å spare selskapet for utgifter. Statoils kontanter og frimerker var oppbevart i en Sorte Mand-sigarkasse.
Å bygge opp Statoil som et nasjonalt oljeselskap på samme måte i dag, hadde lett kommet i konflikt med EØS-avtalen.
Forfatteren framhever Johnsen som den nasjonale strategen har var. Visjonen om å bygge opp et sterkt statlig oljeselskap som deltok på alle områder av oljevirksomheten; fra plattformene i Nordsjøen, oljetankere og rørledningene til petrokjemiske anlegg og bensinstasjoner, var Johnsen og Arbeiderpartiets linje – i motsetning til Høyre, som bare ville at selskapet skulle være et passivt holdningselskap. Borchgrevink skriver det ikke, men å bygge opp Statoil som et nasjonalt oljeselskap på samme måte i dag, hadde lett kommet i konflikt med EØS-avtalen.
I 1984 ble Statoil «vingeklippa» da statens engasjement i oljevirksomheten ble delt i to: Den ene delen var Statoil. Den andre delen skulle kontrolleres direkte av staten, noe som går fram av navnet: Statens direkte økonomiske engasjement i oljevirksomheten (SDØE) som fikk eierandeler i en rekke sentrale oljefelt. SDØE ble videreført i Petoro, oppretta i 2001 som statlig aksjeselskap. Petoro har vært en melkeku for staten, i mye større grad enn utbyttene staten har tatt av Statoil/Equinor.
I 2001 ble Statoil delprivatisert under Jens Stoltenbergs første regjering med støtte fra Arbeiderpartiet, Høyre og FrP – og LO. Bare styrets konserntillitsvalgte Stein Bredal fra fagforeningen Oljearbeidernes Fellessammenslutning (YS) stemte mot.
I Stortinget stemte Høyre, Frp og Arbeiderpartiet for privatisering, Sp og SV var mot. Statoil gikk på børsen i Oslo og i New York. I privatiseringsprosessen fikk selskapet med seg 15% av SDØE. «Norgeshistoriens største ran», kalte tidligere styreleder Finn Lied det. I dag eier staten 67% av Equinor.
Statoils direktør fra 2004 til 2014, Helge Lund, ble en dyr mann for selskapet.
Jeg skal ikke skjule at jeg ser på privatiseringa av Statoil som en del av den nyliberale offensiven, som blant annet har hatt som mål å bygge ned staten ved hjelp av privatisering. Rike investorer har tjent grovt på den norske grunnrenta. Olja er nemlig en begrensa ressurs som gjør at oljeprodusentene kan innkassere ei grunnrente i tillegg til vanlig profitt. Grunnrente kan defineres som nettoinntekten av grunnen (i dette tilfelle olje og gass) etter at omkostningene ved bruken er trukket fra. Ved høye oljepriser er grunnrenta enorm.
Borchgrevink bruker ikke begrepet grunnrente. Dette er en svakhet, men leser man hans bok parallelt med Helge Ryggviks klassiker «Til siste dråpe. Oljens politiske økonomi», får man et mer fullstendig bilde av norsk oljehistorie.
Det fører for langt å kommentere de mange sidene ved Statoils historie som Borchgrevink berører, men en av bokas styrker er at den grundig tematiserer Statoils utvikling fra nasjonalt oljeselskap til internasjonal aktør.
Etter privatiseringa investerte Statoil mer i utlandet enn i Norge. Det har vært en tornefull og risikofull prosess, og selskapet har dels gått på store tap. Statoils direktør fra 2004 til 2014, Helge Lund, ble en dyr mann for selskapet. Han satsa stort på investeringer i oljesand og skiferolje i USA. Det har vært et kostnadsluk. Milliarder er tapt.
Borchgrevink viser til en artikkel i Teknisk Ukeblad fra mars i 2017 der professor emeritus i petroleumsøkonomi, Øystein Nordeng, gjennomgår Statoils virksomhet fra børsnoteringen i 2001 til og med 2016.
Statoils internasjonale ekspansjon har med andre ord vært finansiert av det løpende overskuddet på norsk sokkel.
Nordeng skriver: «For hele perioden 2001-2016 har Statoils investeringer i leting og utvinning beløpt seg til nærmere 1100 milliarder kroner. Fordelingen har vært 483 milliarder kroner på norsk sokkel, 46 prosent, mot 576 milliarder kroner, 54 prosent, i utlandet.»
Nordeng viser at mens investeringene altså er fordelt på 46 prosent på norsk sokkel og 54 prosent i utlandet, stammer hele 99 prosent av overskuddet fra norsk sokkel, mens én prosent stammer fra Statoils utenlandske virksomhet.
Statoils internasjonale ekspansjon har med andre ord vært finansiert av det løpende overskuddet på norsk sokkel. Resultatet av 15 års virksomhet i utlandet har vært minus. Til tross for underskudd har Statoil fortsatt å gi utbytte til aksjeeierne, finansiert ved opplåning. Med mine ord har Statoil brukt grunnrente fra norsk sokkel til å tape milliarder utenlands. Hovedeierne, den norske stat, har forhold seg helt passiv til dette.
Et annet eksempel viser til Statoils virksomhet i Angola, der de har vært siden 1991. Her utvinner selskapet mest olje utenfor norsk sokkel. Borchgrevink viser hvordan Statoil har vært involvert i korrupsjon i Angola, blant annet ved at de i 2011 ga såkalte signaturbonuser på fire milliarder kroner til det delvis statlige eide oljeselskapet Sonangol, for å bli operatør for to store leiteblokker. De betalte også 400 millioner som sosial bistand til et angolansk forskningssenter. Alle disse pengene har blitt borte, og forskningssentret har aldri noen sett noe til.
Etter at «Giganten» kom ut, er det avslørt i de såkalte Luanda-leaks hvordan Afrikas rikeste kvinne, angolske Isabel dos Santos, har rana til seg milliarder da hun var styreleder i Sonangol, som både Statoil og Norad har samarbeida med.
Boka er godt journalistisk arbeid. Borchgrevink er ingen økonom eller oljeekspert, men han har hatt stor tilgang til kilder, og han krydrer framstillingen med anekdoter som gjør det spennende å lese teksten. Han legger også fortjenestefullt vekt på fagforeningenes viktige rolle for å få stoppa de farlige arbeidsforholdene i Nordsjøen i de første årene da amerikanske arbeidsledere hadde kommandoen.
Aage Storm Borchgrevink: Giganten. Fra Statoil til Equinor. Historien om selskapet som forandret Norge. (Kagge forlag 2019). 446 sider
コメント