Av Tone Avenstroup, 13.06.2020. Endret 24.06.2020.
Tone Avenstroup er oppvokst i Vågsbygd og bosatt i Berlin. Hun er lyriker, oversetter og teaterkunstner. Hun skriver her om Cornelius Jakhelln og utstillingen hans på galleriet 51K Arteriet på Lumber.
I 2007 begikk en ung gutt en massakre på en skole i Finland. Pekka-Eric Auvinen skjøt 9 personer inklusive seg selv, en tragedie for det lille tettstedet Jokela. Auvinen regnes som den første gjerningsmannen som profilerte seg på internett før han gikk amok. I månedene før mordene på fem medelever, en sykepleier, en student og skolens rektor hadde han lagt ut en mengde videoer på YouTube. Først brukte han navnet NaturalSelector89. Da dette ble sperret, postet han videre under Kanal Sturmgeist89. Han proklamerte at han ville eliminere alle som er verdiløse, «als Blamage für die menschliche Rasse und als Ausfall der natürlichen Selektion erweisen, weil die Menschheit zu 94 Prozent aus geistlosen 'Massenmenschen' bestehe», han uttrykte forakt for de svake. Dette er å finne på tysk wikipedia og flere tyske aviser samt publikasjoner om skolemassakrer, men nevnes ikke i Norge lenger. Sturmgeist alias Cornelius Jakhelln tok sterk avstand fra voldshandlingene.
Dengang var jeg bestyrtet over hendelsene og lurte på hvorfor Auvinen hadde kalt seg Sturmgeist89. Jeg så en video hvor han bar en T-skjorte med Sturmgeist – hva hadde Sturmgeist med dette å gjøre ? Så jeg gikk inn på hjemmesiden til Jakhelln og fant en sangtekst, den bærer tittelen «Krieg London», og den første linja går slik: «Kill the weak, hail the strong». Dette er en genresak, sa Jakhelln til meg, og mente at det var noe jeg ikke hadde peiling på – og det stemmer, jeg er ikke noe glad i trash-metal. Men en kollega av meg ble interessert, han kjente til Greven alias Varg Vikernes alias Louis Cachet, og kunne fortelle meg hvilken innflytelse norsk death, speed og black metal har på det tyske høyreradikale undergrunnsmiljøet, som siden den tid er kommet opp til overflaten og preger middelklassen. Men hadde sangtekstene til Sturmgeist innflytelse på den unge Auvinen? Han var bare atten år.
Dette er glemt, men ligger som et bakteppe når hat- og hevnretorikk kommer opp i utstillingen «Angel of Death» in Kristiansand. Jeg husker samtalene våre gjennom et titalls møter i Berlin i 2006-07. Jakhelln var ny i byen og jeg skulle presentere ham for det litterære miljøet som jeg kjente til. En gang møttes vi på kneipa Baiz i Torstraße - Cornelius, Bert Papenfuß, en tysk lyriker, og jeg. Da Cornelius kom inn døra i lang sort skinnfrakk og med en torshammer på brystet ville min kollega umiddelbart at vi skulle gå. Jeg forsto ikke hva som var så galt med den outfiten, men tyskere reagerer sterkere på politiske tegn. Det var et sted hvor politiske aktivister, anarkister, forfattere og musikere som tilhører venstresida, samt antifascister pleide å gå. De vil slå ham ned, mente min kollega. Det er en overdrivelse, mente jeg, og det skjedde ingenting. Det var snakk om at Papenfuß og jeg skulle oversette «Fagernorn» til tysk, men etter å ha lest diktene til Jakhelln nøye, ønsket vi ikke det.
Etter Breivik-terroren har vi også møttes iblant, og det var en mye mer moderert Jakhelln, den sinte unge mannen var ikke så foruretta lenger. Men kamplysten har tydligvis blusset opp igjen, og fått et rått og hevngjerrig uttrykk.
Vi kan kalle det kunstverk, hærverk, eller makkverk, det heter «Angel of Death». For mange er det et reinspikka uttrykk for hevn.
Jeg har to bestefedre, den ene var sosialist, økonom, og engasjert i u-landshjelp og afrikanske lands selvstendighetskamp. Den andre var nazist under krigen og ble straffet for det. Så jeg har lært at folk tenker forskjellig. Det har gitt meg en politisk ballast som gjør at jeg reagerer når jeg møter kunstnere som lefler med ideologier og symboler. Som Jakhelln er jeg oppvokst Vågsbygd, i tretti år har jeg bodd i Berlin, men jeg er mye i Kristiansand og har fått med meg Kunstsilo-debatten og Demokratenes valgseier, noe som det nye verket til Jakhelln må leses opp mot. Vi kan kalle det kunstverk, hærverk, eller makkverk, det heter «Angel of Death». For mange er det et reinspikka uttrykk for hevn.
Jakhelln er en høflig og hyggelig person, og jeg synes det er beklagelig at han nå stigmatiserer seg i en offerrolle igjen. Jeg trodde han hadde utvikla seg i en voksen retning, nå som han har blitt familiefar og flyttet hjem til ungdomsbyen sin. Jeg hadde ikke venta en gjenfødelse av Sturmgeist. For Sturmgeist er igjen forut for sin tid, han forsvarer kvinner og byens etablerte borgere i kampen mot det og de onde. For ondt skal ondt fordrive. Jeg kan ikke se noe kjærlighet i det.
Jeg viste en digital versjon av bildene til ei tysk venninne. Hun var sjokkert over bunnivået. Hun er ikke involvert i kulturkampen i Kristiansand, men har arbeidet med dokumentasjon av 45 NS-minnesteder i 10 europeiske land. Vi har vært sammen på symposium i Sachsenhausen, foruten besøk, ja. Hun spurte hva gjør de rottene på bildet der, det med teksten «De onde slipper unna». Jeg oversatte teksten og hun skalv i opprør. Et annet av maleriene er smykket med teksten: «AUSCHWITZ / THE MEANING OF PAIN / THE WAY THAT I WANT / YOU TO DIE» – kunstneren ønsker seg altså at «du» skal dø i gasskammer. Det er ubehagelig.
Selvfølgelig siktes det ikke til arabere eller jøder, og det er jo godt. For det er sin ungdomsfiende han vil til livs, får vi vite via omtale, intervju og artikler i Fædrelandsvennen, samt alle i byen som har kommet med hårete, harde og krenkende innlegg i kunstsilo-debatten de to siste årene. Men hva med dem som ikke har lest forklaringen? Hvordan skal en syrisk flyktning forstå et bilde med teksten «VI SKYLDER DEG / IKKE ANNET ENN / UTFRYSNING»?
Et hakekors kan bety så mangt. I Tyskland, hvor mange har erfart den negative betydningen på kroppen - de har levd under det, de har trodd på det, de har drept for det - det er et forbudt tegn, som grafitti er det straffbart. Men i kunsten ... En kjent tysk kunster, Martin Kippenberger, har et maleri som heter «Ich kann beim besten Willen kein Hakenkreuz entdecken» (1984). Det er ironisk ment, og ironi er et virkemiddel som krever avstand. Det kan jeg ikke på noen måte se i maleriene til Jakhelln. Han gir meg derimot følelsen av å ville sine fiender til livs. Morsomt er det i alle fall ikke, slik som hos Kippenberger. En annen tysk kunstner som er kjent for å velte seg i politiske og religøse symboler er Jonathan Meese. Men han driver ikke et personlig korstog slik som Jakhelln, og malerteknisk kan de ikke sammenliknes - Meeses bilder blir da vakre i alt sitt opulente provokasjonsammensurium.
I verste fall er kunst av en voksen mann som sier «du var slem mot meg nå er jeg enda slemmere mot deg», farlig.
Jakhelln sier i et intervju i Fædrelandsvennen : «Skal du lage omelett må du knuse noen egg. Så faren er der. Men i en krig er alle midler tillatt i selvforsvar. Så det blir mitt svar. Når du er angrepet, så må du slå hardere tilbake.» Er vi i krig? Påstanden om hardt mot hardt og enda hardere er arkaisk, lite sympatisk, og jeg fatter ikke at fornuftige kristiansandere svelger den.
Sårene en får som mobbeoffer kan ikke sammenliknes med å bli gasset i hjel. Det er bunnivå.
«Ord betyr noe», skriver Audun Myhre fra Arkivet i Fædrelandsvennen som reaksjon på utstillingen. Jeg kunne ønske at flere hørte på ham som fagmann enn å søke etter hevn for sin egen forurettethet.
Så lenge en ikke ripper opp i fortida eller forsøker å se noen lengre linjer i kunstnerskapet til Jakhelln alias Sturmgeist kan utstillingen i Arteriet i beste fall virke barnslig, som en trassig 5-årings uttrykksform: uraffinert, plump og ekskluderende. I verste fall er kunst av en voksen mann som sier «du var slem mot meg nå er jeg enda slemmere mot deg», farlig. For meg gir utstillingen «Angel of Death» uttrykk for arkaiske hevntanker og en lite frigjørende Holocaust-relativisme. Det er et personlig hevntokt, og det gjør vondt å tenke på hva det kan inspirere til.
Dette sier jeg på bakgrunn av å ha sett digital reprint av 20 av utstillingens malerier, og jeg er fullstendig klar over at det ikke er det samme som å se det gesamte verket live.
Sangteksten som jeg referer til, er så vidt jeg kan se ikke lenger tilgjengelig på nett, hvorfor ikke det? Den var det 18.11.2007.
Under facebook-debatten de siste dagene ble jeg irettesatt av Jakhelln for å ha sett feil - det som ser ut som en jødestjerne (i bildet sammen med rottene) er det ikke i virkeligheten - her er det altså ikke rom for fantasi, som også kan føre til feiltolkninger. Kunstneren bestemmer hva vi skal se, hvorfor stiller han det ut da? Dette minner meg om den totalitære estetikken i utstillingen "Gewaltkunstwerk" som Jakhelln presenterte i Kristiansand Kunsthall i 2012, og som jeg ikke har trukket inn her. Jeg håper kristiansandere kan gjennomskue retorikken i voldsforherligelsene. Det som ser nakent ut har mange forkledninger.
Tone Avenstroup fra Berlin 12.6.2020. Endret Kristiansand 24.06.2020.
Kommentarer? Send til post@argumentagder.no
Comments